Libanon / Uavhengighetsdagen (1943)
- Flaggbutikk
- for 7 døgn siden
- 7 min lesing
Uavhengighetsdagen er en offisiell helligdag i Libanon, men det er tvilsomt om dagen i det hele tatt blir feiret i dag.
Den politiske situasjonen i det multikulturelle Libanon har vært komplisert i mange år, og konflikten mellom Israel og Hamas (i Gaza) og Hezbollah (i Sør-Libanon) har gjort situasjonen enda mer komplisert.
Det osmanske riket
Fra 1500-tallet til 1920 var Libanon en del av Det osmanske riket. Under første verdenskrig (1914–1918) kjempet landet på siden av Tyskland og Østerrike-Ungarn.
Da de vestlige allierte gikk seirende ut av krigen i 1918, endret landkartet seg betydelig.
Fra mandatområde til uavhengighet
Etter konferansen i San Remo i april 1920 ble Libanon og Syria «løsrevet» fra Det osmanske riket av de allierte og omgjort til franske mandatområder. En lignende ordning ble innført for Irak og Palestina, som kom under britisk mandat.
Det osmanske riket opphørte å eksistere i 1922. Kjerneområdet av denne tidligere «superstaten» er det nåværende Tyrkia, som videreførte den osmanske flaggene som nasjonal tyrkisk flagg.
Frankrike styrte Libanon sammen med maronittene (en østkatolsk kirkesamfunn), som utgjorde flertallet av den libanesiske befolkningen.
I årene som fulgte, vokste libanesernes motstand mot fransk herredømme, og midt under andre verdenskrig (1939-1945) ble det franske mandatet opphevet: 22. november 1943 ble Libanon en uavhengig republikk, for 81 år siden i dag.
Nasjonal pakt
Ved uavhengigheten ble de politiske embeter fordelt med den såkalte nasjonale pakten: presidenten og øverstkommanderende for væpnede styrker måtte alltid være maronittisk kristen, statsministeren sunnimuslim, formannen for Representantenes hus sjiamuslim og visestatsministeren og viseformannen for Representantenes hus østortodoks kristen.
Selv om kristne i 1943 fortsatt utgjorde den største befolkningsgruppen i Libanon, er forholdene nå annerledes: Omtrent 40 % er kristne, 60 % er muslimer.
Likevel gjelder reglene i nasjonalpakten fortsatt, ikke til alles tilfredshet.
Forhold
1940- og 1950-årene forløp uten nevneverdige problemer, og den kosmopolitiske hovedstaden Beirut ble omtalt som Midtøstens Paris og ble en populær turistby.
Det var imidlertid slik at den sterke veksten blant sjiamuslimene førte til endrede forhold. I 1958 krevde de en ny folketelling, men denne ble ikke gjennomført. En truende oppstand ble slått ned av den libanesiske regjeringen med hjelp fra USA.
Palestinerne
Misnøyen var selvfølgelig ikke borte. Den mangfoldige befolkningssituasjonen hadde allerede blitt større i 1948 på grunn av opprettelsen av staten Israel i det tidligere britiske mandatområdet Palestina, noe som førte til at mange palestinere flyttet til det nordlige nabolandet.
Vold
I 1973 førte den økende misnøyen til en eksplosjon av vold mellom regjeringsstyrker og palestinerne i Libanon som tilhørte Yasser Arafats PLO (Palestinsk frigjøringsorganisasjon). Og det stoppet ikke der: det brøt også ut strid mellom ulike islamske partier og den høyreorienterte kristne falangistorganisasjonen ledet av Pierre Gemayel.
Den libanesiske borgerkrigen
Alt dette førte til slutt til den libanesiske borgerkrigen i 1975, der både de tidligere nevnte gruppene av kristne og muslimer, den palestinske PLO og til slutt også Syria og Israel ble involvert.
Det var en nesten uoppløselig floke av parter som kjempet mot hverandre i femten år, noe som etterlot dype sår: 250 000 mennesker mistet livet og nesten en million mennesker flyktet.
Taif-fredsavtalen
Med Taif-fredsavtalen (4. november 1989), som blant annet ble til gjennom mekling fra Saudi-Arabia, forsonte de ulike fraksjonene seg med hverandre.
En praktisk gjennomføring av Taif-avtalen var utvidelsen av antall parlamentsseter fra 99 til 108, og muslimer fikk like mange seter som kristne.
Hizbollah, Syria og et politisk drap
PLO ble i mellomtiden etterfulgt i sør av den iranskstøttede palestinske militante organisasjonen Hizbollah.
Til tross for at krigen var over, var det syriske hæren fortsatt til stede med 14 000 soldater.
Etter drapet på tidligere statsminister Rafik Hariri 14. februar 2005 ble landet rammet av massedemonstrasjoner, hvor man krevde at den syriske hæren skulle trekke seg ut.
Cederrevolusjonen
Denne folkeopprøret, som ble støttet av USA, ble kalt Cederrevolusjonen, selv om libaneserne selv kalte den Opprøret for uavhengighet.
Det førte til at de syriske troppene forlot Libanon og at den prosyriske regjeringen ble oppløst.
Israels-libanesiske krig
En ny, kortvarig krig brøt ut i juli 2006 da Hezbollah beskjøt Israel med Katyusha-raketter fra Sør-Libanon.
Det fulgte israelske rakettangrep på Libanon, som blant annet forårsaket alvorlige skader på flyplassen i Beirut, etterfulgt av en israelsk bakkeoffensiv i Sør-Libanon.
Konflikten ble avsluttet 14. august etter at FN-resolusjon 1701 oppfordret de stridende partene til våpenhvile.
Under de kortvarige, men intense fiendtlighetene omkom 1200 sivile (hovedsakelig libanesere) og 160 soldater (hovedsakelig israelere).
Krise
Den 17. oktober 2019 brøt den første av en rekke massive demonstrasjoner ut, som opprinnelig var forårsaket av planlagte avgifter på bensin, tobakk og online telefonsamtaler, for eksempel via WhatsApp, men som raskt spredte seg til en landsomfattende fordømmelse av den sekteriske regjeringen, en stagnerende økonomi og likviditetskrise, arbeidsledighet, korrupsjon i stor skala i offentlig sektor, lovgivning (som bankhemmelighet) som ble antatt å beskytte den herskende klassen, og myndighetenes manglende evne til å sikre forsyning av elektrisitet, vann og sanitære fasiliteter. En lang liste!
Fattigdom
Alt dette førte til en økonomisk krise som Libanon fortsatt befinner seg i. FN har beregnet at rundt 80 % av befolkningen nå lever under fattigdomsgrensen, noe som har ført til at mange mennesker som Libanon egentlig har sårt behov for, har reist til utlandet.
1. februar 2023 ble den libanesiske punden devaluert med 90 % av Libanons sentralbank.
Fra og med samme år regnes Libanon som en «mislykket stat» som lider under kronisk fattigdom, økonomisk mislighold og en kollaps av bankene.
Gaza-krigen
Krigen som brøt ut i oktober 2023 mellom den palestinske militante Hamas-bevegelsen, som holder til i Gazastripen, og Israel, har i år spredt seg til Libanon, i en fornyet konflikt mellom Hezbollah i Sør-Libanon og Israel, men også Beirut viste seg å ikke være trygt i denne kampen.
Flagget
Libanons flagg er et horisontalt rød-hvitt-rødt trefarget flagg, hvor den hvite stripen er dobbelt så bred som de to røde, noe som gir det et forhold på 1:2:1.
Midt på den hvite stripen er det et bilde av en libanesisk sedertre (Cedrus libani) i grønt, hvor toppen og røttene berører de røde stripene. Treet opptar en tredjedel av den hvite stripen.
Flagget ble innført seksten dager etter Libanons uavhengighet 22. november 1943: 7. desember 1943.
De røde stripene symboliserer blodet som ble utgytt av dem som kjempet for Libanon.
Den brede hvite stripen står for renhet, fred og de snødekte fjellene i Libanon.
Cedertreet på flagget symboliserer Libanons innbyggere.
Selv om flagget er designet av den libanesiske politikeren og forretningsmannen Henri Philippe Pharaoun, har symbolet på flagget eksistert lenger.
I 1913, da Libanon fortsatt var en del av Det osmanske riket, innførte Libanesisk fremskrittsforening og Administrativ råd for Libanonfjellene en hvit flagg til eget bruk, hvor vi allerede ser sedertreet. Denne flaggen var i bruk frem til 1920.
Som vi allerede har sett, var Libanon et mandatområde under Frankrike mellom 1920 og 1943.
I forkant av denne politiske konstruksjonen designet Naoum Mokarzel, president for den libanesiske renessansebevegelsen, i mai 1919 en ny libanesisk flagg: sedertreet ble plassert på den hvite stripen av den franske tricolore. Denne flaggen ble brukt mellom 1920 og 1943, selv om den først ble offisielt innført i 1926.
Flagget ble ikke godt mottatt av enkelte kristne grupper, for eksempel i distriktene Batroun og Keserwan nord for Beirut, hvor det hvite flagget ble videreført.
Selvfølgelig måtte det komme en ny flagg da Libanon ble uavhengig i 1943.
Kort tid før det ble flagget slik vi kjenner det i dag tegnet for første gang av parlamentsmedlem Henri Pharaon under et besøk hos sin kollega Saeb Salam fra Deputertkammeret, i Beirut-bydelen Mousaitbeh.
Flagget ble vedtatt 7. desember 1943 under et møte i parlamentet, hvor artikkel 5 i den libanesiske grunnloven ble endret.
Flagget har hittil aldri blitt standardisert og finnes derfor i forskjellige varianter. Bildet nedenfor viser en slik variant, hvor sedertreet er avbildet i to farger, og som ble mye brukt frem til 1995.
