Libanon / Uavhengighetsdagen (1943)
- Flaggbutikk
- 21. nov. 2025
- 7 min lesing
Uavhengighetsdagen er en offisiell helligdag i Libanon, men det er tvilsomt om dagen i det hele tatt blir feiret i dag.
Den politiske situasjonen i det multikulturelle Libanon har vĂŠrt komplisert i mange Ă„r, og konflikten mellom Israel og Hamas (i Gaza) og Hezbollah (i SĂžr-Libanon) har gjort situasjonen enda mer komplisert.
Det osmanske riket
Fra 1500-tallet til 1920 var Libanon en del av Det osmanske riket. Under fĂžrste verdenskrig (1914â1918) kjempet landet pĂ„ siden av Tyskland og Ăsterrike-Ungarn.
Da de vestlige allierte gikk seirende ut av krigen i 1918, endret landkartet seg betydelig.
Fra mandatomrÄde til uavhengighet
Etter konferansen i San Remo i april 1920 ble Libanon og Syria «lÞsrevet» fra Det osmanske riket av de allierte og omgjort til franske mandatomrÄder. En lignende ordning ble innfÞrt for Irak og Palestina, som kom under britisk mandat.
Det osmanske riket opphÞrte Ä eksistere i 1922. KjerneomrÄdet av denne tidligere «superstaten» er det nÄvÊrende Tyrkia, som viderefÞrte den osmanske flaggene som nasjonal tyrkisk flagg.
Frankrike styrte Libanon sammen med maronittene (en Ăžstkatolsk kirkesamfunn), som utgjorde flertallet av den libanesiske befolkningen.
I Ă„rene som fulgte, vokste libanesernes motstand mot fransk herredĂžmme, og midt under andre verdenskrig (1939-1945) ble det franske mandatet opphevet: 22. november 1943 ble Libanon en uavhengig republikk, for 81 Ă„r siden i dag.
Nasjonal pakt
Ved uavhengigheten ble de politiske embeter fordelt med den sÄkalte nasjonale pakten: presidenten og Þverstkommanderende for vÊpnede styrker mÄtte alltid vÊre maronittisk kristen, statsministeren sunnimuslim, formannen for Representantenes hus sjiamuslim og visestatsministeren og viseformannen for Representantenes hus Þstortodoks kristen.
Selv om kristne i 1943 fortsatt utgjorde den stÞrste befolkningsgruppen i Libanon, er forholdene nÄ annerledes: Omtrent 40 % er kristne, 60 % er muslimer.
Likevel gjelder reglene i nasjonalpakten fortsatt, ikke til alles tilfredshet.
Forhold
1940- og 1950-Ă„rene forlĂžp uten nevneverdige problemer, og den kosmopolitiske hovedstaden Beirut ble omtalt som MidtĂžstens Paris og ble en populĂŠr turistby.
Det var imidlertid slik at den sterke veksten blant sjiamuslimene fÞrte til endrede forhold. I 1958 krevde de en ny folketelling, men denne ble ikke gjennomfÞrt. En truende oppstand ble slÄtt ned av den libanesiske regjeringen med hjelp fra USA.
Palestinerne
MisnÞyen var selvfÞlgelig ikke borte. Den mangfoldige befolkningssituasjonen hadde allerede blitt stÞrre i 1948 pÄ grunn av opprettelsen av staten Israel i det tidligere britiske mandatomrÄdet Palestina, noe som fÞrte til at mange palestinere flyttet til det nordlige nabolandet.
Vold
I 1973 fÞrte den Þkende misnÞyen til en eksplosjon av vold mellom regjeringsstyrker og palestinerne i Libanon som tilhÞrte Yasser Arafats PLO (Palestinsk frigjÞringsorganisasjon). Og det stoppet ikke der: det brÞt ogsÄ ut strid mellom ulike islamske partier og den hÞyreorienterte kristne falangistorganisasjonen ledet av Pierre Gemayel.
Den libanesiske borgerkrigen
Alt dette fÞrte til slutt til den libanesiske borgerkrigen i 1975, der bÄde de tidligere nevnte gruppene av kristne og muslimer, den palestinske PLO og til slutt ogsÄ Syria og Israel ble involvert.
Det var en nesten uopplÞselig floke av parter som kjempet mot hverandre i femten Är, noe som etterlot dype sÄr: 250 000 mennesker mistet livet og nesten en million mennesker flyktet.
Taif-fredsavtalen
Med Taif-fredsavtalen (4. november 1989), som blant annet ble til gjennom mekling fra Saudi-Arabia, forsonte de ulike fraksjonene seg med hverandre.
En praktisk gjennomfÞring av Taif-avtalen var utvidelsen av antall parlamentsseter fra 99 til 108, og muslimer fikk like mange seter som kristne.
Hizbollah, Syria og et politisk drap
PLO ble i mellomtiden etterfulgt i sĂžr av den iranskstĂžttede palestinske militante organisasjonen Hizbollah.
Til tross for at krigen var over, var det syriske hĂŠren fortsatt til stede med 14 000 soldater.
Etter drapet pÄ tidligere statsminister Rafik Hariri 14. februar 2005 ble landet rammet av massedemonstrasjoner, hvor man krevde at den syriske hÊren skulle trekke seg ut.
Cederrevolusjonen
Denne folkeopprĂžret, som ble stĂžttet av USA, ble kalt Cederrevolusjonen, selv om libaneserne selv kalte den OpprĂžret for uavhengighet.
Det fĂžrte til at de syriske troppene forlot Libanon og at den prosyriske regjeringen ble opplĂžst.
Israels-libanesiske krig
En ny, kortvarig krig brĂžt ut i juli 2006 da Hezbollah beskjĂžt Israel med Katyusha-raketter fra SĂžr-Libanon.
Det fulgte israelske rakettangrep pÄ Libanon, som blant annet forÄrsaket alvorlige skader pÄ flyplassen i Beirut, etterfulgt av en israelsk bakkeoffensiv i SÞr-Libanon.
Konflikten ble avsluttet 14. august etter at FN-resolusjon 1701 oppfordret de stridende partene til vÄpenhvile.
Under de kortvarige, men intense fiendtlighetene omkom 1200 sivile (hovedsakelig libanesere) og 160 soldater (hovedsakelig israelere).
Krise
Den 17. oktober 2019 brÞt den fÞrste av en rekke massive demonstrasjoner ut, som opprinnelig var forÄrsaket av planlagte avgifter pÄ bensin, tobakk og online telefonsamtaler, for eksempel via WhatsApp, men som raskt spredte seg til en landsomfattende fordÞmmelse av den sekteriske regjeringen, en stagnerende Þkonomi og likviditetskrise, arbeidsledighet, korrupsjon i stor skala i offentlig sektor, lovgivning (som bankhemmelighet) som ble antatt Ä beskytte den herskende klassen, og myndighetenes manglende evne til Ä sikre forsyning av elektrisitet, vann og sanitÊre fasiliteter. En lang liste!
Fattigdom
Alt dette fÞrte til en Þkonomisk krise som Libanon fortsatt befinner seg i. FN har beregnet at rundt 80 % av befolkningen nÄ lever under fattigdomsgrensen, noe som har fÞrt til at mange mennesker som Libanon egentlig har sÄrt behov for, har reist til utlandet.
1. februar 2023 ble den libanesiske punden devaluert med 90 % av Libanons sentralbank.
Fra og med samme Är regnes Libanon som en «mislykket stat» som lider under kronisk fattigdom, Þkonomisk mislighold og en kollaps av bankene.
Gaza-krigen
Krigen som brÞt ut i oktober 2023 mellom den palestinske militante Hamas-bevegelsen, som holder til i Gazastripen, og Israel, har i Är spredt seg til Libanon, i en fornyet konflikt mellom Hezbollah i SÞr-Libanon og Israel, men ogsÄ Beirut viste seg Ä ikke vÊre trygt i denne kampen.
Flagget
Libanons flagg er et horisontalt rÞd-hvitt-rÞdt trefarget flagg, hvor den hvite stripen er dobbelt sÄ bred som de to rÞde, noe som gir det et forhold pÄ 1:2:1.
Midt pÄ den hvite stripen er det et bilde av en libanesisk sedertre (Cedrus libani) i grÞnt, hvor toppen og rÞttene berÞrer de rÞde stripene. Treet opptar en tredjedel av den hvite stripen.
Flagget ble innfĂžrt seksten dager etter Libanons uavhengighet 22. november 1943: 7. desember 1943.
De rĂžde stripene symboliserer blodet som ble utgytt av dem som kjempet for Libanon.
Den brede hvite stripen stÄr for renhet, fred og de snÞdekte fjellene i Libanon.
Cedertreet pÄ flagget symboliserer Libanons innbyggere.
Selv om flagget er designet av den libanesiske politikeren og forretningsmannen Henri Philippe Pharaoun, har symbolet pÄ flagget eksistert lenger.
I 1913, da Libanon fortsatt var en del av Det osmanske riket, innfÞrte Libanesisk fremskrittsforening og Administrativ rÄd for Libanonfjellene en hvit flagg til eget bruk, hvor vi allerede ser sedertreet. Denne flaggen var i bruk frem til 1920.
Som vi allerede har sett, var Libanon et mandatomrÄde under Frankrike mellom 1920 og 1943.
I forkant av denne politiske konstruksjonen designet Naoum Mokarzel, president for den libanesiske renessansebevegelsen, i mai 1919 en ny libanesisk flagg: sedertreet ble plassert pÄ den hvite stripen av den franske tricolore. Denne flaggen ble brukt mellom 1920 og 1943, selv om den fÞrst ble offisielt innfÞrt i 1926.
Flagget ble ikke godt mottatt av enkelte kristne grupper, for eksempel i distriktene Batroun og Keserwan nord for Beirut, hvor det hvite flagget ble viderefĂžrt.
SelvfÞlgelig mÄtte det komme en ny flagg da Libanon ble uavhengig i 1943.
Kort tid fĂžr det ble flagget slik vi kjenner det i dag tegnet for fĂžrste gang av parlamentsmedlem Henri Pharaon under et besĂžk hos sin kollega Saeb Salam fra Deputertkammeret, i Beirut-bydelen Mousaitbeh.
Flagget ble vedtatt 7. desember 1943 under et mĂžte i parlamentet, hvor artikkel 5 i den libanesiske grunnloven ble endret.
Flagget har hittil aldri blitt standardisert og finnes derfor i forskjellige varianter. Bildet nedenfor viser en slik variant, hvor sedertreet er avbildet i to farger, og som ble mye brukt frem til 1995.
Kommentarer